tirsdag 29. september 2009

Bruk av hyper, interaktive og multimodal tekster og programmer fører til "mersmak" blant elever

Bruk av hypertertekstuelle tekster i læringsmiljøet vil åpne andre muligheter enn det å bare lese en tekst fra begynnelse til slutt. En får i slike tekster muligheten til å strukturere sin egen fremdrift i teksten slik en selv ønsker det, på denne måten kan en føle at en beveger seg i et stort rom der en beveger seg bort fra den lineære teksten, denne måten som åpner muligheten for hver enkelt å forstå teksten på sin måte. For en 9 klassing vil det derfor være mer spennende og lærerikt å lese om et emne i RLE som omfatter Dødehavrullene og miljøet disse ble funnet i, slik vi opplever i linken http://www.qumran.no/. Her får elevene først en liten introduksjon før de kan bevege seg inn i hulen og igjen kan velge sitt utgangspunkt i sin videre lesing. Jo mer linker en bruker, jo mer opplever vi at teksten byr på uforutsigbarhet og blir derfor enda mer spennende, men dette kan også føre til at en går seg "vill" i teksten.


En kan si at hypertekster også bruker interaktive virkemidler, interaktivitet er linker som åpner opp muligheten for en bruker til å påvirke handlingsforløpet, slike linker eller programmer gjør at eleven blir mer aktiv i arbeidet med teksten, eller i tekstskapingen. Vi kan si at det blir en kommunikasjon gjennom valg, dialog og innflytelse, noen program er mer innteraktive enn andre, jo mer innflytelse brukeren har jo mer interaktivt blir programmet, Jeg vil her vise til linker som http://www.dammskolen.no/ og http://www.gyldendal.no/multi/


Multimodale programmer er meningsløse uten 2 eller flere virkemidler for å videreføre budskapet sitt. Enten det er tekst og lyd, tekst og bilde eller tekst, bildet og lyd, har de ikke hverandre vil ikke budskapet få noen mening for brukeren.


Det finnes flere slike sider og programmer på "verdensveven" ofte er dette gratisprogrammer som kan være til stor nytte for elevene, enten de trenger en litt annerledes time eller at læreren vil gi læringen på en litt til nå "utradisjonell måte". Brukerne vil få umiddelbare tilbakemeldinger etterhvert som de jobber seg videre i en tekst, eller oppgave. programmenes oppbygging gir stimuli av flere sanser slik at dette gir eleven lyst på mer læring.


Disse programmene går mer eller mindre over i hverandre da interaktive og multimodale programmer ofte er bygd opp som en hypertekst. Jeg mener at bruken av slike programmer og måten å arbeide på kan være en nyttig tilleggs ressurs for skolen.



























tirsdag 22. september 2009

Grunnleggende digital ferdigheter, for noen en stor ressurs og verktøy, for andre et " virus"

At bruk av digital ferdighet i skolen stadig blir viktigere er ingen nyhet, de aller fleste har etter hvert trykket verktøyet eller verktøyene som dataen kan inneholde til sitt bryst, men for andre forblir dette en pest og en plage. Ligger dette problemet i ren stahet og uvilje?

Alle som har brukt eller bruker en pc daglig enten det er i jobb sammenheng eller i den private sfære har opplevd pc`ens fantastiske side, men den kan også oppleves som et vanskelig og innviklet verktøy. I første omgang skal vi se litt på hvorfor en tilsynelatende enkel sak som å jobbe med mapper kan ende oppp som et mareritt.

De som har arbeidet med dokumenter enten det er ved tekst, regne, bilde eller film vil før eller siden lagre ett uferdig eller ferdig arbeid, det som en før gjemte eller oppbevarte i permer og hyller har nå i store deler blitt erstattet av dataens lagerkapasitet. I første omgang kan jeg se at for en ny databruker vil dette for mange bli et stort sprang, særlig hvis de ikke har tilstrekkelig med opplæring. I fra å lagre arbeidet på den trygge måten hvor en hele tiden kan se hvor det er, til nå å måtte lagre på en datamaskin, der arbeidet du lagrer blir lagt i mapper (hvis en har laget dette) og blir plassert på en plass på datamaskinen som heter c:, z: eller andre bokstaver som står for bestemte lagringsplasser.

At dette i begynnelsen kan virke rotete, der de umiddelbart mister kontrollen hvor arbeidet gjemmer seg , en må tross alt finne igjen arbeidet en annen plass på maskinen enn der en skrev det. Når lagrede arbeid i tillegg kan virke som å plutselig forsvinne, eller at datamaskinen plutselig bryter sammen er ikke utgangspunktet mellom ny databruker og data veldig lovende, da er det enklere å kjøre på det som er trygt og godt.

Men hvis enkelt personer får tilstrekkelig med opplæring i bruk av datamaskinen, tekstprogrammer og lagring av arbeid i disse programmene, de får frigitt tid til å bli kjent med verktøyet, de får, tørr og bør prøve og feile, det som jeg vil kalle å leke seg med verktøyet, da er utgangspunktet et helt annet.

Nei det er ikke bare stahet og uvilje når personer ikke vil annerkjenne datamaskinens plass på arbeidsarenaen, det er nødvendig fra arbeidgiveren å gi god opplæring, informasjon og innføring i mulighetene. Samtidig som det er fra hver enkelt nødvendig og gi datamaskinen en sjangs, da krevs en liten porsjon tålmodighet og lysten til å prøve og feile, det er tross alt det man lærer av.

mandag 21. september 2009